12. "…und ruhig fliesst der Rhein…"

Det må vel være noen som husker sangen om Lorelei, denne rhinske mytekvinnen som har fått en klippe et sted langs Rhinen oppkalt etter seg. Jeg vet ikke helt hvor det er, og om jeg visste det, er det nå helt sikkert at jeg ikke får se den. For Rhinen flyter for tiden alt annet enn ruhig. Det fikk jeg vite i forgårs da jeg ventet på slusing ved Eulzen-slusen langs Elbe-Seiten-kanal. Det tok tid, og en av slusemannskapene kom ruslende opp til meg, sikkert nysgjerrig på det norske flagget, og lurte på hvor jeg hadde tenkt meg.

Da jeg fortalte det, eller rettere sagt, mens jeg fortalte det, ga han seg til å ryste på hodet. Har du ikke hørt det, sa han. Rhinen er stengt for små fritidsbåter. Uværet i sør har også økt vannføringen i Rhinen så sterkt at strømmen er umulig for annet enn store båter. Selv de må ligge i havn her og der og vente på bedre tider.

Blir det ikke bedre tider da? Ny hoderysting. Allerede til helgen er det ventet nye, store nedbørsmengder. Dette kan ta uker. Da var det ingen vits i å fortsette på vei sørover. Så jeg tverrvendte, la meg inn på nærmeste gjestehavn og begynte å nærlese kartene for å se om jeg kunne omgå Rhinen. Det viste seg langsomt at det gikk ikke. Rhinen deler Tyskland på tvers, fra grensen mot Sveits og grensen mot Holland.

Jeg var en stund sikker på at jeg hadde funnet en fin omvei, men havneverten så straks hva som var galt med planen: Der er Rhinen, sa han. Ved munningen. Og der oppfører den seg enda mer fiendtlig enn høyere opp. Jeg prøvde å forklare ham at jeg ville til Moseldalen, om han kunne se en mulig rute. Kom igjen til neste år, var svaret.

Så der har du den. Min grandiose kanalseilas er rett og slett avbrutt av nedbør. Så det ser ut til at jeg vende nesen og baugen nordover igjen. Til saltvann, bølger og blest.

Nå ligger jeg i en vakker, liten havn i Mölln, midtveis mellom Lauenburg og Lübeck og slikker mine sår. Jeg hadde gledet meg sånn, men også min hemmelige plan om likevel å se om det ga seg, å følge den lange Mittelland-kanalen til Duisburg bare for å se, har strandet. Alle vannveiene er for tiden under angrep fra hysteriske vannmasser. I øst har det reist seg en 8 meter høy bølge som skyller nedover Elben og ventes å nå Lauenburg om noen dager. Da blir heller ikke Elbe-Lübeck-kanalen spart.

Likevel, nå når jeg har svalgt skuffelsen med passende mengder Schwarzbier, har det vært en stor opplevelse. Ikke minst når det gjelder mestring. Turen langs svenskekysten ga meg mye å tygge på, og slusene - vel, det gikk bedre og bedre. Utrolig hva man kan lære av litt motstand.

Så med dette avslutter jeg denne bloggen. Stikk likevel innom i blant - jeg har tenkt å få på plass noen bilder og litt video - og kanskje kommer jeg på mer underveis som er verd å nevne.

Takk for meg!