Tja. Det var det. Men når jeg ser tilbake på det, ville jeg ikke vært dette uten. Flom eller ei. Men så kan man jo spørre seg - er det normalt for en person som er oppvokst med værmeldingen ti ganger for dagen å ikke regne med flom? Selv om det er sør for Telemark? Med en like lang og hard vinter som hos oss og en vår like lang og kald? For å være brutalt ærlig: Jeg skjenket det ikke en tanke.
Dessuten skjedde det for det meste i Bayern og Baden-Würtemberg og sånne plasser. Og dit skulle ikke jeg. Så jeg får være fornøyd med at jeg opplevde to Flüsse og to Kanäle, nemlig die Trave og die Elbe og Elbe-Lübeck-kanal og Elbe Seitenkanal.
Og når sant skal sies er jeg mett. Forestillingen om et liv på evig reising langs kanalene ligger himmelhøyt over erfaringen med dem. For (igjen) å være brutalt ærlig, synes jeg det til tider kunne være drepende kjedelig. Første opplevelsen, opp fra Lübeck, var flott, særlig fordi kjæresten min, Dekka, var med og kunne fortelle om fauna og flora og forminske nervøsiteten foran de første slusene ved resolutt opptreden med båtshaken.
Men siden overskygget denne siden av båt- og kanallivet det trivielle ved å gå i 10 km/t milevis langs snorrette bredder uten annen underholdning enn å se hvor langt til høyre en møtende lekter kunne tvinge deg før du gikk på grunn.
Og så var det havnene. De kom i alle varianter, men felles for dem alle var oppbudet av gigantiske motorbåter. Opp til 50 fot, i tre etasjer med alle tenkelige løsninger som kunne forsøte alderdommen. For det var ikke akkurat noen ungdommelig gjeng som befolket disse havnene. Intet ondt ord sagt om det, jeg er jo i høyeste grad med i den klanen selv. Men det jeg hadde lyst til, og trodd det skulle bli mye av, nemlig samtaler mellom likesinnede old salts - det ble det ingenting av. Innehaverne av kjempebåtene krøp under dynen klokken ni.
Så nå er det hjemveien. Jeg merker jeg har brukt mye energi på veien ned og opp. Nå synes jeg 35 nm kan bli i meste laget. Men jeg vil gjerne nyte dette, og derfor tar jeg det i mindre etapper. Dessuten har jeg ennå mye å lære om lille Kalliste. Du kan prøve å legge til med henne en stille dag med kaien om styrbord baug. Etter rett skal hun da vende akterenden til kais om du gir fullt ror til styrbord og setter motoren i revers. Av og til gjør hun det, av og til gjør hun det motsatte. Hun er neimen ikke til å bli klok på, men skipperen er ordentlig glad i henne.
Dessuten skjedde det for det meste i Bayern og Baden-Würtemberg og sånne plasser. Og dit skulle ikke jeg. Så jeg får være fornøyd med at jeg opplevde to Flüsse og to Kanäle, nemlig die Trave og die Elbe og Elbe-Lübeck-kanal og Elbe Seitenkanal.
Og når sant skal sies er jeg mett. Forestillingen om et liv på evig reising langs kanalene ligger himmelhøyt over erfaringen med dem. For (igjen) å være brutalt ærlig, synes jeg det til tider kunne være drepende kjedelig. Første opplevelsen, opp fra Lübeck, var flott, særlig fordi kjæresten min, Dekka, var med og kunne fortelle om fauna og flora og forminske nervøsiteten foran de første slusene ved resolutt opptreden med båtshaken.
Men siden overskygget denne siden av båt- og kanallivet det trivielle ved å gå i 10 km/t milevis langs snorrette bredder uten annen underholdning enn å se hvor langt til høyre en møtende lekter kunne tvinge deg før du gikk på grunn.
Og så var det havnene. De kom i alle varianter, men felles for dem alle var oppbudet av gigantiske motorbåter. Opp til 50 fot, i tre etasjer med alle tenkelige løsninger som kunne forsøte alderdommen. For det var ikke akkurat noen ungdommelig gjeng som befolket disse havnene. Intet ondt ord sagt om det, jeg er jo i høyeste grad med i den klanen selv. Men det jeg hadde lyst til, og trodd det skulle bli mye av, nemlig samtaler mellom likesinnede old salts - det ble det ingenting av. Innehaverne av kjempebåtene krøp under dynen klokken ni.
Så nå er det hjemveien. Jeg merker jeg har brukt mye energi på veien ned og opp. Nå synes jeg 35 nm kan bli i meste laget. Men jeg vil gjerne nyte dette, og derfor tar jeg det i mindre etapper. Dessuten har jeg ennå mye å lære om lille Kalliste. Du kan prøve å legge til med henne en stille dag med kaien om styrbord baug. Etter rett skal hun da vende akterenden til kais om du gir fullt ror til styrbord og setter motoren i revers. Av og til gjør hun det, av og til gjør hun det motsatte. Hun er neimen ikke til å bli klok på, men skipperen er ordentlig glad i henne.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar