14. Enda en kanal og enda en sluse!

Det går en mer eller mindre naturlig kanal som deler København i to. Man kan gå inn fra Østersjøen og gå ut i Kattegat. Eller omvendt. Da jeg nærmet meg - det var i går, torsdag 13. juni - så det ut til at jeg kunne spare en nautisk mil eller to. Pluss et besøk i Kongens København, ikke å forakte.

Kanalen er smal. Det vil si - bredden er ingenting å si på, men den er grunn, og den seilbare delen som kun er på noen få meters dybde, er markert med såkalte lateralmerker som man skal holde seg innenfor: Grønt for styrbord, rødt for babord. Men det gjelder kun for ledens hovedretning. Og den går fra Kattegat. Derfor måtte jeg holde de røde merkene på min styrbord side.

Hvilket jeg trofast gjorde, helt til jeg passerte en bro og da så jeg ikke flere merker. Men plutselig fikk jeg øye på et grønt merke, og glemt var hviolken side jeg skulle styre etter. Det ble styrbord, og dermed gikk jeg på grunn så det sang.

Først prøvde jeg å la maskinen gå på revers for fulle mugger, men ga meg med det da jeg hørte at propellen slo mot steiner. Så var det båtshaken. I følge ekkoloddet sto jeg på 40 cm, men det var det vel ingen grunn til å ta alvorlig. Jeg hadde null cm under kjølen.

Så etter at jeg hadde bakset med båtshaken uten nevneverdig hell i over en time, var det av med klærne - i hvert fall mesteparten - og ut i det våte. Jeg sto omtrent til livet i vann og klarte etter hvert å få Kalliste til å bevege seg frem og tilbake helt til hun plutselig var fri.

Jeg tok henne på en svømmetur ut hvor jeg ikke kunne se bunn mer, kløv om bord, tørket meg og fikk på meg tøyet igjen. Så skulle jeg få motoren i gang og oppdaget at hun i mellomtiden forsyne meg hadde drevet på grunn igjen! Da holdt jeg på å begynne å grine.

Til alt hell kom jeg unna med båtshaken denne gang og skjønte dessuten hva jeg i min tankeløshet hadde gjort. Så nå holdt jeg sporet, men prøvelsenes tid var ikke omme. Sjællands bro var neste.

Jeg gled gjennom en trang åpning i Sjællands bro og kom til en sluse. Det gikk ikke frem av kartplotteren at det skulle være en sluse her. Det var ikke et menneske å se, og hele anlegget så ut som om det ikke hadde vært i virksomhet på mange år.

Så jeg gikk ut igjen, og da så jeg en annen bro like nedenfor. Det så trangt ut og lavt var det, men jeg tok sjangsen. Men rett før jeg gikk inn, skjønte jeg at det manglet minst ti cm i høyden. Fullt pådrag på reversen, men for sent. Der gikk topplanternen i tusen knas.

Nå skal jeg ikke trette eventuelle lesere med for mange detaljer, bare nevne at slusen var tingen, men ble ikke betjent for kl 1700. Det var nokså nøyaktig en meters høydeforskjell.

Dagen etterpå gikk jeg ut i Kattegat. Det begynte friskt, så ble det friskere og så var det stiv kuling. Der har du belønningen for ikke å høre på værmeldingen. Men Kalliste er konstruert for å klare 3 meter høye bølger, og selv om jeg måtte tåle det når skroget stadig vekk gikk i fritt fall ned en bølgedal og traff neste bølge med et stygt smell, manøvrerte hun nydelig til vi fant vår nødhavn 10 nm fra København.

13. Siste ord... Kanskje

Tja. Det var det. Men når jeg ser tilbake på det, ville jeg ikke vært dette uten. Flom eller ei. Men så kan man jo spørre seg - er det normalt for en person som er oppvokst med værmeldingen ti ganger for dagen å ikke regne med flom? Selv om det er sør for Telemark? Med en like lang og hard vinter som hos oss og en vår like lang og kald? For å være brutalt ærlig: Jeg skjenket det ikke en tanke.

Dessuten skjedde det for det meste i Bayern og Baden-Würtemberg og sånne plasser. Og dit skulle ikke jeg. Så jeg får være fornøyd med at jeg opplevde to Flüsse og to Kanäle, nemlig die Trave og die Elbe og Elbe-Lübeck-kanal og Elbe Seitenkanal.

Og når sant skal sies er jeg mett. Forestillingen om et liv på evig reising langs kanalene ligger himmelhøyt over erfaringen med dem. For (igjen) å være brutalt ærlig, synes jeg det til tider kunne være drepende kjedelig. Første opplevelsen, opp fra Lübeck, var flott, særlig fordi kjæresten min, Dekka, var med og kunne fortelle om fauna og flora og forminske nervøsiteten foran de første slusene ved resolutt opptreden med båtshaken.

Men siden overskygget denne siden av båt- og kanallivet det trivielle ved å gå i 10 km/t milevis langs snorrette bredder uten annen underholdning enn å se hvor langt til høyre en møtende lekter kunne tvinge deg før du gikk på grunn.

Og så var det havnene. De kom i alle varianter, men felles for dem alle var oppbudet av gigantiske motorbåter. Opp til 50 fot, i tre etasjer med alle tenkelige løsninger som kunne forsøte alderdommen. For det var ikke akkurat noen ungdommelig gjeng som befolket disse havnene. Intet ondt ord sagt om det, jeg er jo i høyeste grad med i den klanen selv. Men det jeg hadde lyst til, og trodd det skulle bli mye av, nemlig samtaler mellom likesinnede old salts - det ble det ingenting av. Innehaverne av kjempebåtene krøp under dynen klokken ni.

Så nå er det hjemveien. Jeg merker jeg har brukt mye energi på veien ned og opp. Nå synes jeg 35 nm kan bli i meste laget. Men jeg vil gjerne nyte dette, og derfor tar jeg det i mindre etapper. Dessuten har jeg ennå mye å lære om lille Kalliste. Du kan prøve å legge til med henne en stille dag med kaien om styrbord baug. Etter rett skal hun da vende akterenden til kais om du gir fullt ror til styrbord og setter motoren i revers. Av og til gjør hun det, av og til gjør hun det motsatte. Hun er neimen ikke til å bli klok på, men skipperen er ordentlig glad i henne.

12. "…und ruhig fliesst der Rhein…"

Det må vel være noen som husker sangen om Lorelei, denne rhinske mytekvinnen som har fått en klippe et sted langs Rhinen oppkalt etter seg. Jeg vet ikke helt hvor det er, og om jeg visste det, er det nå helt sikkert at jeg ikke får se den. For Rhinen flyter for tiden alt annet enn ruhig. Det fikk jeg vite i forgårs da jeg ventet på slusing ved Eulzen-slusen langs Elbe-Seiten-kanal. Det tok tid, og en av slusemannskapene kom ruslende opp til meg, sikkert nysgjerrig på det norske flagget, og lurte på hvor jeg hadde tenkt meg.

Da jeg fortalte det, eller rettere sagt, mens jeg fortalte det, ga han seg til å ryste på hodet. Har du ikke hørt det, sa han. Rhinen er stengt for små fritidsbåter. Uværet i sør har også økt vannføringen i Rhinen så sterkt at strømmen er umulig for annet enn store båter. Selv de må ligge i havn her og der og vente på bedre tider.

Blir det ikke bedre tider da? Ny hoderysting. Allerede til helgen er det ventet nye, store nedbørsmengder. Dette kan ta uker. Da var det ingen vits i å fortsette på vei sørover. Så jeg tverrvendte, la meg inn på nærmeste gjestehavn og begynte å nærlese kartene for å se om jeg kunne omgå Rhinen. Det viste seg langsomt at det gikk ikke. Rhinen deler Tyskland på tvers, fra grensen mot Sveits og grensen mot Holland.

Jeg var en stund sikker på at jeg hadde funnet en fin omvei, men havneverten så straks hva som var galt med planen: Der er Rhinen, sa han. Ved munningen. Og der oppfører den seg enda mer fiendtlig enn høyere opp. Jeg prøvde å forklare ham at jeg ville til Moseldalen, om han kunne se en mulig rute. Kom igjen til neste år, var svaret.

Så der har du den. Min grandiose kanalseilas er rett og slett avbrutt av nedbør. Så det ser ut til at jeg vende nesen og baugen nordover igjen. Til saltvann, bølger og blest.

Nå ligger jeg i en vakker, liten havn i Mölln, midtveis mellom Lauenburg og Lübeck og slikker mine sår. Jeg hadde gledet meg sånn, men også min hemmelige plan om likevel å se om det ga seg, å følge den lange Mittelland-kanalen til Duisburg bare for å se, har strandet. Alle vannveiene er for tiden under angrep fra hysteriske vannmasser. I øst har det reist seg en 8 meter høy bølge som skyller nedover Elben og ventes å nå Lauenburg om noen dager. Da blir heller ikke Elbe-Lübeck-kanalen spart.

Likevel, nå når jeg har svalgt skuffelsen med passende mengder Schwarzbier, har det vært en stor opplevelse. Ikke minst når det gjelder mestring. Turen langs svenskekysten ga meg mye å tygge på, og slusene - vel, det gikk bedre og bedre. Utrolig hva man kan lære av litt motstand.

Så med dette avslutter jeg denne bloggen. Stikk likevel innom i blant - jeg har tenkt å få på plass noen bilder og litt video - og kanskje kommer jeg på mer underveis som er verd å nevne.

Takk for meg!

11. Internett-fravaer - aarsaken til at bloggene kommer saa ujevnt

For ordens skyld: Jeg skriver dette paa en tysk internett-kafe med tilhörende fravaaer av de siste tre bokstaver i det norske alfabetet.

Det er naa en uke siden vi forlot Lübeck og gikk vaar förste sluse-erfaring i möte. Det viste seg aa vaere rett enkelt. Min store frykt var at slusevakten skulle drive 3.gradsforhör om CEVNI-regler og nekte meg adgang ettersom jeg ikke kunne oppvise mitt ICC-sertifikat. I stedet var han hyggelig og forekommende og forsikret meg om at de resterende slusene (jaja, ikke slusene da!) visste om meg og ville vente paa meg hvis trafikken ellers tillot det.

Nei, det var ingen sak. Ikke da. Det var först da jeg gikk meg vill paa Elben og havnet i en sluse jeg ikke hadde hört om at jeg tullet som verst. Ferden gikk "zu Berg" saa slusen skulle fylles. Jeg hadde plassert meg helt fremst uten aa ane hvilke krefter som der var i sving.

Vannet slo flere meter til vaers og skapte det villeste rotevatn rundt meg og med en ström saa kraftig at jeg ikke maktet aa holde reipet jeg hadde Kalliste festet til slusesiden med. Jeg mistet taket, og grep baatshaken som laa ved siden av meg. Men ogsaa den ble dradd ut av hendene mine. Heldigvis hadde jeg motoren i gang og da kom jeg saa vidt det var tilbake til sluseveggen.

Men jeg rakk ikke en gang legge reipet om pullerten, saa var baaten paa vei ut igjen. Og baatshake nr 2 gikk samme vei som nr 1. Denne gang beholdt jeg motoren i gear og kunne paa den maaten holde henne langs veggen til slusedörene aapnet seg. Ojoj. Ikke bare hadde jeg utfört en skikkelig smaabaat-bommert av verste amatörklasse, men jeg hadde til aa begynne med bommet paa Elbe-Seitenkanal. Hadde jeg ikke det, ville jeg ha kommet enda et stykke videre enn lille Ueltzen. Og fortsatt hatt to baatshaker.

Og naa er det slutt paa min beholdning av 50-cent-stykker.