Endelig underveis, med båten nyoverhalt over og under vannlinjen. Og med internasjonalt båtførerbevis i lommen. ICC, som det heter, står for InternationaI Certificate of Competance, men er visstnok null verdt i det tyske kanalsystemet. Der forlanger man ytterligere bevis på kompetanse. Vi får se. Det har nå vært mange norske nedover, blogger har de også skrevet, men jeg har aldri sett noen nevne dette. Det var nå det.
Fredag 10. mai bestemte jeg meg for å dra. Dro ned i båten på kvelden, la meg og satte vekkerklokken på 0400. Etter frokost og påfyll av drivstoff satte jeg ut Oslofjorden i rolig tempo. Turen til Strömstad gikk helt uten dramatikk, selv Sekken var i godlune, men 14 timer til rors var hakket for mye.
Jeg fikk en prat med en erfaren seiler som advarte meg mot alle humpene på veien sørover, altså strekninger med havutsikt og dertil følgende blest og bølger. Særlig måtte jeg vokte meg for den beryktede Gula Humpen. Det hadde også kjæresten min advart meg mot og flere andre.
Derfor trodde jeg det var den maritime versjonen av Dantes helvete jeg var på vei mot, og da Gula Humpen ble annonsert på kartplotteren, var det ikke en muskel i kroppen som ikke sto i spenn. Men det var ingenting. Joda, det var humpete, men ikke verre enn hva Oslofjorden kan by på når den er i slett lune. Ha! Konge på sjøen! Hva kan bli verre enn dette?
Å, men det skulle bli så mye verre. Jeg var en 10-15 sj ømil fra Smögen da det begynte å blåse opp. Plutselig ble sjøene faretruende høye, alt var et kok og jeg hadde mer enn nok med å holde baugen mot bølgene. Men de kom alle steder fra. Uansett hvordan jeg styrte, fikk jeg dem også fra siden. Jeg mistet kursen og hadde det samme fyrtårnet i sikte i over en time. Jeg kom altså ikke av flekken.
Til slutt tvang jeg meg til å styre etter kursen og ble belønnet med en serie eselspark fra siden, jeg gikk nesten i dørken av krengningene og kofferten som jeg trodde var sikret, lå på hodet med klærne spredd ut over hele køyen.
Opprinnelig hadde jeg tenkt meg Lysekil som dagens mål, men tok inn på en liten gjestehavn ved Smögen, temmelig gåen. Forholdene var ikke stort bedre neste dag, karret meg ned til Lysekil etter å bakset i timevis med tung og rotete sjø. Mer er det ikke å si om den saken, bortsett fra at gjestehavnen bar alle mulige tegn på at sesongen ennå ikke er i gang.
Akkurat nå er det onsdag 15.mai, og jeg har tatt meg en hviledag i Donsö, en liten tjuvplass hvor alt stenger klokken fem. Det mest bemerkelsesverdige ved stedet er en overveldende flåte av store og dyre fritidsbåter, samt det digre beistet Sigyn av Oskarshamn, hvis eneste oppgave er å frakte utbrukte brenselsstaver fra de svenske kjernekraftverkene til et deponi. Hm. Best å komme seg av gårde.
Ps: Tok noen bilder samt en dramatisk film av livet om bord når vindstyrken er 80 sekundmeter og bølgene høye som hus, men blogprogrammet fant dem ikke.
Fredag 10. mai bestemte jeg meg for å dra. Dro ned i båten på kvelden, la meg og satte vekkerklokken på 0400. Etter frokost og påfyll av drivstoff satte jeg ut Oslofjorden i rolig tempo. Turen til Strömstad gikk helt uten dramatikk, selv Sekken var i godlune, men 14 timer til rors var hakket for mye.
Jeg fikk en prat med en erfaren seiler som advarte meg mot alle humpene på veien sørover, altså strekninger med havutsikt og dertil følgende blest og bølger. Særlig måtte jeg vokte meg for den beryktede Gula Humpen. Det hadde også kjæresten min advart meg mot og flere andre.
Derfor trodde jeg det var den maritime versjonen av Dantes helvete jeg var på vei mot, og da Gula Humpen ble annonsert på kartplotteren, var det ikke en muskel i kroppen som ikke sto i spenn. Men det var ingenting. Joda, det var humpete, men ikke verre enn hva Oslofjorden kan by på når den er i slett lune. Ha! Konge på sjøen! Hva kan bli verre enn dette?
Å, men det skulle bli så mye verre. Jeg var en 10-15 sj ømil fra Smögen da det begynte å blåse opp. Plutselig ble sjøene faretruende høye, alt var et kok og jeg hadde mer enn nok med å holde baugen mot bølgene. Men de kom alle steder fra. Uansett hvordan jeg styrte, fikk jeg dem også fra siden. Jeg mistet kursen og hadde det samme fyrtårnet i sikte i over en time. Jeg kom altså ikke av flekken.
Til slutt tvang jeg meg til å styre etter kursen og ble belønnet med en serie eselspark fra siden, jeg gikk nesten i dørken av krengningene og kofferten som jeg trodde var sikret, lå på hodet med klærne spredd ut over hele køyen.
Opprinnelig hadde jeg tenkt meg Lysekil som dagens mål, men tok inn på en liten gjestehavn ved Smögen, temmelig gåen. Forholdene var ikke stort bedre neste dag, karret meg ned til Lysekil etter å bakset i timevis med tung og rotete sjø. Mer er det ikke å si om den saken, bortsett fra at gjestehavnen bar alle mulige tegn på at sesongen ennå ikke er i gang.
Akkurat nå er det onsdag 15.mai, og jeg har tatt meg en hviledag i Donsö, en liten tjuvplass hvor alt stenger klokken fem. Det mest bemerkelsesverdige ved stedet er en overveldende flåte av store og dyre fritidsbåter, samt det digre beistet Sigyn av Oskarshamn, hvis eneste oppgave er å frakte utbrukte brenselsstaver fra de svenske kjernekraftverkene til et deponi. Hm. Best å komme seg av gårde.
Ps: Tok noen bilder samt en dramatisk film av livet om bord når vindstyrken er 80 sekundmeter og bølgene høye som hus, men blogprogrammet fant dem ikke.
Hei Finn Petter. Det høres ut til å ha vært noen utfordringer på veien. Gå ikke videre uten at vinden tar noen rolige dager. Vær forsiktig - du har god tid. God tur videre! Stein
SvarSlett