Etter Smøgen var sjøen like opprørsk, og etter fire-fem timer ga jeg opp og søkte nødhavn i Lysekil. Jeg mener det var her Tordenskiold plaget den svenske marine så grovt at det ble stoff til skillingsviser av det, men jeg glemte å sjekke og det har jeg fortsatt med.
Morgenen etter lå havet omtrent så rett og pent som de skjortene jeg har strøket selv. Jeg gikk ut med trekvart tank diesel og regnet med at det skulle rekke til Halmstad. Uansett hadde jeg to fulle kanner med henholdsvis fem og tjue liter.
Men mens jeg trallet og sang, begynte det å blåse opp. Jeg var da omtrent 15 nm fra Halmstad, og på noen få minutter var sjøene helt ute av vater. Det var verre enn da jeg gikk mot Smøgen, dette var som filmer jeg har sett av cowboyer på rodeo som rir en vill okse.
Så sloknet motoren. Panikk, panikk, rolig, rolig, jeg visste hva det var: Rodeorittet hadde fått dieseltanken, nå halvfull, til å skvulpe. Dermed trakk drivstoffpumpen luft, og det er det som kjent ikke særlig effekt av så lenge man ikke er menneske. Eller vill okse.
Så, for å holde liv i denne rodeometaforen så lenge som mulig, ber jeg leseren forestille seg skipperen stå på kne på Kallistes akterdekk og sikte med en 20-liters jerrykanne ned i påfyllingshullet mens sjøene fråder omkring ham og de verste kommer inn fra siden. Nei, det skal ikke være lett. Men noen liter ble det, nok til at maskinen både startet og fortsatte å gå.
Men tiden gikk, farten var lav og selv om jeg så lysene fra Halmstad, var det umulig å si om de kom nærmere eller båten gikk baklengs. To ganger til måtte jeg ut på akterdekket. Siste gang kom jeg på den geniale idè å bruke fem-liters-kannen som var uendelig mye lettere å håndtere.
I mellomtiden var det blitt mørkt. Så mørkt at alt som ut som svart bomull rundt meg. Selv med kartplotteren på høyeste oppløsning skjønte jeg ikke hvor jeg var før det plutselig sa PANG! Landkjenning. Heldigvis kun for 2,5 knops hastighet. Joda, jeg hadde funnet en båthavn, men det var ikke Halmstad. Dette var en privat sak, helt avfolket og kunne ikke by på annen form for luksus enn et offentlig toalett. Så det ble kalde ostesmørbrød om bord, litt rødvin og så god natt.
Etter et døgns hvile i Halmstad, bar det videre mot Skåne og en riktig trivelig båthavn ved navn Höganäs. Jeg kunne ikke riktig skjønne at jeg kun hadde brukt en kvart tank diesel på denne delen av turen, men det sto det altså lese. Likevel, eller kanskje nettopp fordi en kvart tank diesel hadde spilt en viss rolle før, ville jeg tanke. Men enten fant jeg ikke stasjon, eller så hadde de ikke. Så jeg tenkte: Jeg finner nok en underveis.
Kartplotteren viser alle båthavner, men er sparsom med opplysninger om stedet. Men så dukket navnet Domsten opp, og jeg tenkte, er det her han fiskehandleren har sin opprinnelse? I så fall skulle det ikke forundre meg om de hadde diesel. Så jeg stakk innom. Ikke rare greiene. Enetasjes servicebygg. Reklameskilt for iskrem og røkt ål. Så jeg vendte og skulle ut.
Men neida. Med baugen pekende på en flott motorseieler som så ut som om den kom rett fra vinteropplag var det ingen kontakt med motoren. Jeg satte den i fri, dro spaken til fremover, og så døde den. Panikk. Ja, panikk. Jeg styrtet bak i cockpiten, rev opp kalesjen og klarte å dytte Kalliste bort fra multimillionherligheten. Jeg har fått motorstopp! skrek jeg til to tilfeldig forbipasserende. De fikk hver sin fangline og bukserte båten til en ledig plass.
Alle skjønte, meg selv inkludert, at jeg hadde fått noe i propellen. Tau, viste det seg. Mitt eget, viste det seg. Min geniale løsning på det fremtidige behovet for å feste fenderne permanent til skroget i møtet med sluseveggene, var nok ikke tilstrekkelig gjennomtenkt. Jeg hadde brukt synketau, og det synker. slakken var for stor, og der satt jeg. Sjøredningstjenesten var velvillig nok, men opplyste meg om at de gjerne kunne slepe meg til nærmeste verft - men at det var søndag. I stedet skulle han se om han kunne finne en dykker til meg.
Mens jeg ventet, tenkte jeg at når dette først skulle skje, kunne det ikke skjedd på en bedre plass enn inne i en beskyttet havn. Tenk om dette hadde funnet sted midt ute i Kattegatt, i det travle Øresund!
Jeg ble plutselig oppfylt av takknemlighet overfor tilfellets guder, og lot det smitte over på dykkeren som kom og løste problemet på under en halvtime. Ja, han brukte faktisk mer tid på å få på og av seg utstyret.
Men her er endelig videoen jeg tok i uværet. Det er naturligvis ikke så dramatisk som når det var på det verste, for da måtte jeg bruke begge hender på rattet. Her er det langt smulere. Men nei, Det gikk ikke denne gangen heller. Vi får se.
Morgenen etter lå havet omtrent så rett og pent som de skjortene jeg har strøket selv. Jeg gikk ut med trekvart tank diesel og regnet med at det skulle rekke til Halmstad. Uansett hadde jeg to fulle kanner med henholdsvis fem og tjue liter.
Men mens jeg trallet og sang, begynte det å blåse opp. Jeg var da omtrent 15 nm fra Halmstad, og på noen få minutter var sjøene helt ute av vater. Det var verre enn da jeg gikk mot Smøgen, dette var som filmer jeg har sett av cowboyer på rodeo som rir en vill okse.
Så sloknet motoren. Panikk, panikk, rolig, rolig, jeg visste hva det var: Rodeorittet hadde fått dieseltanken, nå halvfull, til å skvulpe. Dermed trakk drivstoffpumpen luft, og det er det som kjent ikke særlig effekt av så lenge man ikke er menneske. Eller vill okse.
Så, for å holde liv i denne rodeometaforen så lenge som mulig, ber jeg leseren forestille seg skipperen stå på kne på Kallistes akterdekk og sikte med en 20-liters jerrykanne ned i påfyllingshullet mens sjøene fråder omkring ham og de verste kommer inn fra siden. Nei, det skal ikke være lett. Men noen liter ble det, nok til at maskinen både startet og fortsatte å gå.
Men tiden gikk, farten var lav og selv om jeg så lysene fra Halmstad, var det umulig å si om de kom nærmere eller båten gikk baklengs. To ganger til måtte jeg ut på akterdekket. Siste gang kom jeg på den geniale idè å bruke fem-liters-kannen som var uendelig mye lettere å håndtere.
I mellomtiden var det blitt mørkt. Så mørkt at alt som ut som svart bomull rundt meg. Selv med kartplotteren på høyeste oppløsning skjønte jeg ikke hvor jeg var før det plutselig sa PANG! Landkjenning. Heldigvis kun for 2,5 knops hastighet. Joda, jeg hadde funnet en båthavn, men det var ikke Halmstad. Dette var en privat sak, helt avfolket og kunne ikke by på annen form for luksus enn et offentlig toalett. Så det ble kalde ostesmørbrød om bord, litt rødvin og så god natt.
Etter et døgns hvile i Halmstad, bar det videre mot Skåne og en riktig trivelig båthavn ved navn Höganäs. Jeg kunne ikke riktig skjønne at jeg kun hadde brukt en kvart tank diesel på denne delen av turen, men det sto det altså lese. Likevel, eller kanskje nettopp fordi en kvart tank diesel hadde spilt en viss rolle før, ville jeg tanke. Men enten fant jeg ikke stasjon, eller så hadde de ikke. Så jeg tenkte: Jeg finner nok en underveis.
Kartplotteren viser alle båthavner, men er sparsom med opplysninger om stedet. Men så dukket navnet Domsten opp, og jeg tenkte, er det her han fiskehandleren har sin opprinnelse? I så fall skulle det ikke forundre meg om de hadde diesel. Så jeg stakk innom. Ikke rare greiene. Enetasjes servicebygg. Reklameskilt for iskrem og røkt ål. Så jeg vendte og skulle ut.
Men neida. Med baugen pekende på en flott motorseieler som så ut som om den kom rett fra vinteropplag var det ingen kontakt med motoren. Jeg satte den i fri, dro spaken til fremover, og så døde den. Panikk. Ja, panikk. Jeg styrtet bak i cockpiten, rev opp kalesjen og klarte å dytte Kalliste bort fra multimillionherligheten. Jeg har fått motorstopp! skrek jeg til to tilfeldig forbipasserende. De fikk hver sin fangline og bukserte båten til en ledig plass.
Alle skjønte, meg selv inkludert, at jeg hadde fått noe i propellen. Tau, viste det seg. Mitt eget, viste det seg. Min geniale løsning på det fremtidige behovet for å feste fenderne permanent til skroget i møtet med sluseveggene, var nok ikke tilstrekkelig gjennomtenkt. Jeg hadde brukt synketau, og det synker. slakken var for stor, og der satt jeg. Sjøredningstjenesten var velvillig nok, men opplyste meg om at de gjerne kunne slepe meg til nærmeste verft - men at det var søndag. I stedet skulle han se om han kunne finne en dykker til meg.
Jeg ble plutselig oppfylt av takknemlighet overfor tilfellets guder, og lot det smitte over på dykkeren som kom og løste problemet på under en halvtime. Ja, han brukte faktisk mer tid på å få på og av seg utstyret.
Men her er endelig videoen jeg tok i uværet. Det er naturligvis ikke så dramatisk som når det var på det verste, for da måtte jeg bruke begge hender på rattet. Her er det langt smulere. Men nei, Det gikk ikke denne gangen heller. Vi får se.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar