Plutselig og uforutsigbart som alltid var den der og tilintetgjorde alle spor etter vinteren. På et blunk var den livsfarlige skøytetraseen ned mot Kavringen, der man klamret seg til gjerdet og skrek forbannelser mot broddeprodusentene mens man skred hjelpeløst nedover isen rett og slett borte. Og usynlige hjelpere hadde raskt fått børstet bort all grusen som var lagt som motsklie. Plutselig ble det lettere å gå ned enn opp. Og med varmegrader også om natten, ble Kalliste båret på land.
Dermed kunne en fornøyd skipper gå i gang med å skrape bort gammelt bunnstoff og erstatte det med nytt. Ingen stor kunst, men helt nødvendig for den videre ferd. I tillegg fikk hun ny forsyning med sinkanoder og i morgen blir hun utstyrt med et par nye kryssholt som skal plasseres på dollbordet på hver side, her rett akterut for fenderen til venstre i bildet. Det gjør at skipperen kan legge til og fortøye når han seiler uten mannskap.
Fenderspørsmålet har også funnet en god løsning. Opprinnelig hadde jeg tenkt å fendre permanent ved å koble dem sammen, noe som er nødvendig for å baskes med slusevegger. Men det tar seg ikke ut å ferdes langs den norske og svenske skjærgården med fenderne ute. Det er et grusomt syn for alle med saltvann i årene. Så jeg fant ut en metode som gjør at jeg kan seile med fenderne på dollbordet, og når jeg kommer til Lübeck har jeg tauverk og redskap som skal til for å sikre dem langs skutesiden.
Da er vi kommet frem til de aller siste forberedelsene. Jeg har fått en avtale med en båtskole og skal opp til utsjekk (som det heter) for internasjonalt båtsertifikat den 30. april. Og så, hvis lykken og været står meg bi, blir det avreise noen dager senere. Men først blir det avskjedsfest. Så får vi se hvor lenge skipperen må hvile etter den.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar