10. Endelig ferdig med transportetappen

Ja! Nå ligger Kalliste fortøyet i Hansa Marina båthavn, Lübeck. Etter fjorten dages variert seilas kan jeg nå konsentrere meg om selve eventyret: Flüsse und Kanäle. I morgen setter vi i gang. Ja, vi: Jeg Kalliste og kjæresten min som kom ens ærend med fly til Hamburg og tog hit. Sammen har vi en uke hvor vi sammen skal gå gjennom fire-fem ganske små sluser (men de er de verste! sier de gledesdrepende forståsegpåerne).

Det ble langt mellom drammene for de som følger bloggen min - jeg hadde ikke internettforbindelse på de fire siste båthavnene. Tre av dem på det som spøkefullt kalles sydhavsøerne, dvs Falster og Lolland osv, siste på Grossenbrode, Fehmarn. Det er i det hele tatt store forskjeller på hva vi båtfolk kan vente oss fra båthavn til båthavn.  Landstrøm er vanligvis ikke noe problem, og det er ikke alltid gjester må betale for det. Et sted var det satt opp en betalingsautomat som satte en stopper for moroa hvis en ikke var godt nok oppsydd med femkronestykker. Et annet sted ble jeg anvist fiskerihavnen som hadde to likeverdige irritasjonsmomenter: Det var ingen strøm, og jeg måtte klatre to meter opp på grønske- og måkebeskidte lastebildekk til - nei, ikke kaien, men en 60 cm bred vegg mellom de to havneområdene. Jaja. Jeg vet om verre skjebner.

 Store bølger har vært tema for et par av innleggene mine. Men det følger en læringskurve med slike bølger som er omtrent jevnstore med dem. Det er dessuten ingen tvil om at Kalliste tåler dem godt. Siste gangen jeg stiftet bekjentskap med noen sværinger på vel to og en halv meter, var da jeg gikk ut fra Grossenbrode og hadde omlag 30 nm til Travemünde. Jeg var nokså trøtt fordi jeg kvelden i forveien fikk besøk av vennlig tysker jeg var kommet i prat med oppe i havnekneipen tidligere. Han hadde med seg whisky og jeg kom meg ikke i seng før noen få timer før jeg sto opp. Derfor ble jeg mer ergerlig enn engstelig da sjøene begynte å slå om seg. Da oppdaget jeg det: Det går fint å manøvrere i tung sjø. Men forutsetningen er at man har gjort det litt før.

En ting jeg ikke klarer å venne meg til, er hvor vanskelig det er å beregne avstander til sjøs. Særlig når du ser målet eller delmålet. Ta Øresundbroen. Den lå der borte i disen, og jeg tenkte jeg ville være gjennom den i løpet av en halvtime, men etter denne halvtimen var den like fjern. Som om den hadde fjernet seg litt. Tre timer tok det før jeg passerte mellom to bropillarer. Lærte jeg noe? Nei. Travemünde - samme historie. Fra nå av skal jeg alltid sjekke målestokken på kartplotteren før jeg drar bombesikre og helt feilslåtte antagelser om estimated time of arrival.

Nå er altså Lübeck nådd, og jeg synes selv det er en skikkelig bragd. Som en venn av meg sa det: Takket være alle viderverdighetene, har jeg jo hatt litt å fylle bloggen med. Flatt hav, ingen uhell, hva skulle jeg vel ha skrevet?