10. Endelig ferdig med transportetappen

Ja! Nå ligger Kalliste fortøyet i Hansa Marina båthavn, Lübeck. Etter fjorten dages variert seilas kan jeg nå konsentrere meg om selve eventyret: Flüsse und Kanäle. I morgen setter vi i gang. Ja, vi: Jeg Kalliste og kjæresten min som kom ens ærend med fly til Hamburg og tog hit. Sammen har vi en uke hvor vi sammen skal gå gjennom fire-fem ganske små sluser (men de er de verste! sier de gledesdrepende forståsegpåerne).

Det ble langt mellom drammene for de som følger bloggen min - jeg hadde ikke internettforbindelse på de fire siste båthavnene. Tre av dem på det som spøkefullt kalles sydhavsøerne, dvs Falster og Lolland osv, siste på Grossenbrode, Fehmarn. Det er i det hele tatt store forskjeller på hva vi båtfolk kan vente oss fra båthavn til båthavn.  Landstrøm er vanligvis ikke noe problem, og det er ikke alltid gjester må betale for det. Et sted var det satt opp en betalingsautomat som satte en stopper for moroa hvis en ikke var godt nok oppsydd med femkronestykker. Et annet sted ble jeg anvist fiskerihavnen som hadde to likeverdige irritasjonsmomenter: Det var ingen strøm, og jeg måtte klatre to meter opp på grønske- og måkebeskidte lastebildekk til - nei, ikke kaien, men en 60 cm bred vegg mellom de to havneområdene. Jaja. Jeg vet om verre skjebner.

 Store bølger har vært tema for et par av innleggene mine. Men det følger en læringskurve med slike bølger som er omtrent jevnstore med dem. Det er dessuten ingen tvil om at Kalliste tåler dem godt. Siste gangen jeg stiftet bekjentskap med noen sværinger på vel to og en halv meter, var da jeg gikk ut fra Grossenbrode og hadde omlag 30 nm til Travemünde. Jeg var nokså trøtt fordi jeg kvelden i forveien fikk besøk av vennlig tysker jeg var kommet i prat med oppe i havnekneipen tidligere. Han hadde med seg whisky og jeg kom meg ikke i seng før noen få timer før jeg sto opp. Derfor ble jeg mer ergerlig enn engstelig da sjøene begynte å slå om seg. Da oppdaget jeg det: Det går fint å manøvrere i tung sjø. Men forutsetningen er at man har gjort det litt før.

En ting jeg ikke klarer å venne meg til, er hvor vanskelig det er å beregne avstander til sjøs. Særlig når du ser målet eller delmålet. Ta Øresundbroen. Den lå der borte i disen, og jeg tenkte jeg ville være gjennom den i løpet av en halvtime, men etter denne halvtimen var den like fjern. Som om den hadde fjernet seg litt. Tre timer tok det før jeg passerte mellom to bropillarer. Lærte jeg noe? Nei. Travemünde - samme historie. Fra nå av skal jeg alltid sjekke målestokken på kartplotteren før jeg drar bombesikre og helt feilslåtte antagelser om estimated time of arrival.

Nå er altså Lübeck nådd, og jeg synes selv det er en skikkelig bragd. Som en venn av meg sa det: Takket være alle viderverdighetene, har jeg jo hatt litt å fylle bloggen med. Flatt hav, ingen uhell, hva skulle jeg vel ha skrevet?

9. Uhell, og hell i uhell

Etter Smøgen var sjøen like opprørsk, og etter fire-fem timer ga jeg opp og søkte nødhavn i Lysekil. Jeg mener det var her Tordenskiold plaget den svenske marine så grovt at det ble stoff til skillingsviser av det, men jeg glemte å sjekke og det har jeg fortsatt med.

Morgenen etter lå havet omtrent så rett og pent som de skjortene jeg har strøket selv. Jeg gikk ut med trekvart tank diesel og regnet med at det skulle rekke til Halmstad. Uansett hadde jeg to fulle kanner med henholdsvis fem og tjue liter.

Men mens jeg trallet og sang, begynte det å blåse opp. Jeg var da omtrent 15 nm fra Halmstad, og på noen få minutter var sjøene helt ute av vater. Det var verre enn da jeg gikk mot Smøgen, dette var som filmer jeg har sett av cowboyer på rodeo som rir en vill okse.

Så sloknet motoren. Panikk, panikk, rolig, rolig, jeg visste hva det var: Rodeorittet hadde fått dieseltanken, nå halvfull, til å skvulpe. Dermed trakk drivstoffpumpen luft, og det er det som kjent ikke særlig effekt av så lenge man ikke er menneske. Eller vill okse.

Så, for å holde liv i denne rodeometaforen så lenge som mulig, ber jeg leseren forestille seg skipperen stå på kne på Kallistes akterdekk og sikte med en 20-liters jerrykanne ned i påfyllingshullet mens sjøene fråder omkring ham og de verste kommer inn fra siden. Nei, det skal ikke være lett. Men noen liter ble det, nok til at maskinen både startet og fortsatte å gå.

Men tiden gikk, farten var lav og selv om jeg så lysene fra Halmstad, var det umulig å si om de kom nærmere eller båten gikk baklengs. To ganger til måtte jeg ut på akterdekket. Siste gang kom jeg på den geniale idè å bruke fem-liters-kannen som var uendelig mye lettere å håndtere.

I mellomtiden var det blitt mørkt. Så mørkt at alt som ut som svart bomull rundt meg. Selv med kartplotteren på høyeste oppløsning skjønte jeg ikke hvor jeg var før det plutselig sa PANG! Landkjenning. Heldigvis kun for 2,5 knops hastighet. Joda, jeg hadde funnet en båthavn, men det var ikke Halmstad. Dette var en privat sak, helt avfolket og kunne ikke by på annen form for luksus enn et offentlig toalett. Så det ble kalde ostesmørbrød om bord, litt rødvin og så god natt.

Etter et døgns hvile i Halmstad, bar det videre mot Skåne og en riktig trivelig båthavn ved navn Höganäs.  Jeg kunne ikke riktig skjønne at jeg kun hadde brukt en kvart tank diesel på denne delen av turen, men det sto det altså lese. Likevel, eller kanskje nettopp fordi en kvart tank diesel hadde spilt en viss rolle før, ville jeg tanke. Men enten fant jeg ikke stasjon, eller så hadde de ikke. Så jeg tenkte: Jeg finner nok en underveis.

Kartplotteren viser alle båthavner, men er sparsom med opplysninger om stedet. Men så dukket navnet Domsten opp, og jeg tenkte, er det her han fiskehandleren har sin opprinnelse? I så fall skulle det ikke forundre meg om de hadde diesel. Så jeg stakk innom. Ikke rare greiene. Enetasjes servicebygg. Reklameskilt for iskrem og røkt ål. Så jeg vendte og skulle ut.

Men neida. Med baugen pekende på en flott motorseieler som så ut som om den kom rett fra vinteropplag var det ingen kontakt med motoren. Jeg satte den i fri, dro spaken til fremover, og så døde den. Panikk. Ja, panikk. Jeg styrtet bak i cockpiten, rev opp kalesjen og klarte å dytte Kalliste bort fra multimillionherligheten. Jeg har fått motorstopp! skrek jeg til to tilfeldig forbipasserende. De fikk hver sin fangline og bukserte båten til en ledig plass.

Alle skjønte, meg selv inkludert, at jeg hadde fått noe i propellen. Tau, viste det seg. Mitt eget, viste det seg. Min geniale løsning på det fremtidige behovet for å feste fenderne permanent til skroget i møtet med sluseveggene, var nok ikke tilstrekkelig gjennomtenkt. Jeg hadde brukt synketau, og det synker. slakken var for stor, og der satt jeg. Sjøredningstjenesten var velvillig nok, men opplyste meg om at de gjerne kunne slepe meg til nærmeste verft - men at det var søndag. I stedet skulle han se om han kunne finne en dykker til meg.

Mens jeg ventet, tenkte jeg at når dette først skulle skje, kunne det ikke skjedd på en bedre plass enn inne i en beskyttet havn. Tenk om dette hadde funnet sted midt ute i Kattegatt, i det travle Øresund!
Jeg ble plutselig oppfylt av takknemlighet overfor tilfellets guder, og lot det smitte over på dykkeren som kom og løste problemet på under en halvtime. Ja, han brukte faktisk mer tid på å få på og av seg utstyret.

Men her er endelig videoen jeg tok i uværet. Det er naturligvis ikke så dramatisk som når det var på det verste, for da måtte jeg bruke begge hender på rattet. Her er det langt smulere. Men nei, Det gikk ikke denne gangen heller. Vi får se.

8. Ja det är skönt när man får letta ankar...

Endelig underveis, med båten nyoverhalt over og under vannlinjen. Og med internasjonalt båtførerbevis i lommen. ICC, som det heter, står for InternationaI Certificate of Competance, men er visstnok null verdt i det tyske kanalsystemet. Der forlanger man ytterligere bevis på kompetanse. Vi får se. Det har nå vært mange norske nedover, blogger har de også skrevet, men jeg har aldri sett noen nevne dette. Det var nå det.

Fredag 10. mai bestemte jeg meg for å dra. Dro ned i båten på kvelden, la meg og satte vekkerklokken på 0400. Etter frokost og påfyll av drivstoff satte jeg ut Oslofjorden i rolig tempo. Turen til Strömstad gikk helt uten dramatikk, selv Sekken var i godlune, men 14 timer til rors var hakket for mye.

Jeg fikk en prat med en erfaren seiler som advarte meg mot alle humpene på veien sørover, altså strekninger med havutsikt og dertil følgende blest og bølger. Særlig måtte jeg vokte meg for den beryktede Gula Humpen. Det hadde også kjæresten min advart meg mot og flere andre.

Derfor trodde jeg det var den maritime versjonen av Dantes helvete jeg var på vei mot, og da Gula Humpen ble annonsert på kartplotteren, var det ikke en muskel i kroppen som ikke sto i spenn. Men det var ingenting. Joda, det var humpete, men ikke verre enn hva Oslofjorden kan by på når den er i slett lune. Ha! Konge på sjøen! Hva kan bli verre enn dette?

Å, men det skulle bli så mye verre. Jeg var en 10-15 sj ømil fra Smögen da det begynte å blåse opp. Plutselig ble sjøene faretruende høye, alt var et kok og jeg hadde mer enn nok med å holde baugen mot bølgene. Men de kom alle steder fra. Uansett hvordan jeg styrte, fikk jeg dem også fra siden. Jeg mistet kursen og hadde det samme fyrtårnet i sikte i over en time. Jeg kom altså ikke av flekken.

Til slutt tvang jeg meg til å styre etter kursen og ble belønnet med en serie eselspark fra siden, jeg gikk nesten i dørken av krengningene og kofferten som jeg trodde var sikret, lå på hodet med klærne spredd ut over hele køyen.

Opprinnelig hadde jeg tenkt meg Lysekil som dagens mål, men tok inn på en liten gjestehavn ved Smögen, temmelig gåen. Forholdene var ikke stort bedre neste dag, karret meg ned til Lysekil etter å bakset i timevis med tung og rotete sjø. Mer er det ikke å si om den saken, bortsett fra at gjestehavnen bar alle mulige tegn på at sesongen ennå ikke er i gang.

Akkurat nå er det onsdag 15.mai, og jeg har tatt meg en hviledag i Donsö, en liten tjuvplass hvor alt stenger klokken fem. Det mest bemerkelsesverdige ved stedet er en overveldende flåte av store og dyre fritidsbåter, samt det digre beistet Sigyn av Oskarshamn, hvis eneste oppgave er å frakte utbrukte brenselsstaver fra de svenske kjernekraftverkene til et deponi. Hm. Best å komme seg av gårde.

Ps: Tok noen bilder samt en dramatisk film av livet om bord når vindstyrken er 80 sekundmeter og bølgene høye som hus, men blogprogrammet fant dem ikke.