7. Så kom våren

Plutselig og uforutsigbart som alltid var den der og tilintetgjorde alle spor etter vinteren. På et blunk var den livsfarlige skøytetraseen ned mot Kavringen, der man klamret seg til gjerdet og skrek forbannelser mot broddeprodusentene mens man skred hjelpeløst nedover isen rett og slett borte. Og usynlige hjelpere hadde raskt fått børstet bort all grusen som var lagt som motsklie. Plutselig ble det lettere å gå ned enn opp. Og med varmegrader også om natten, ble Kalliste båret på land.

Dermed kunne en fornøyd skipper gå i gang med å skrape bort gammelt bunnstoff og erstatte det med nytt. Ingen stor kunst, men helt nødvendig for den videre ferd. I tillegg fikk hun ny forsyning med sinkanoder og i morgen blir hun utstyrt med et par nye kryssholt som skal plasseres på dollbordet på hver side, her rett akterut for fenderen til venstre i bildet. Det gjør at skipperen kan legge til og fortøye når han seiler uten mannskap.

Fenderspørsmålet har også funnet en god løsning. Opprinnelig hadde jeg tenkt å fendre permanent ved å koble dem sammen, noe som er nødvendig for å baskes med slusevegger. Men det tar seg ikke ut å ferdes langs den norske og svenske skjærgården med fenderne ute. Det er et grusomt syn for alle med saltvann i årene. Så jeg fant ut en metode som gjør at jeg kan seile med fenderne på dollbordet, og når jeg kommer til Lübeck har jeg tauverk og redskap som skal til for å sikre dem langs skutesiden.

Da er vi kommet frem til de aller siste forberedelsene. Jeg har fått en avtale med en båtskole og skal opp til utsjekk (som det heter) for internasjonalt båtsertifikat den 30. april. Og så, hvis lykken og været står meg bi, blir det avreise noen dager senere. Men først blir det avskjedsfest. Så får vi se hvor lenge skipperen må hvile etter den.

6. Planer er planer. Men så er det virkeligheten, da.

I dag er det 14. april. Stipulert avreisedag. Men fortsatt ligger skøyteisen tommetjukk og vel så det over lengre strekk ned mot Kavringen, og det er ikke meldt om særlige temperaturforbedringer før langt ut i neste uke. Først da kan Kalliste komme på land og få nødvendig pleie og omsorg.

Jeg kommer med andre ord til å bli forsinket. Kanskje med bortimot en måned. Derfor har jeg tatt en administrativ beslutning som kort og greit går ut på følgende: Hvor jeg enn er når jeg har vært underveis i to måneder, så snur jeg og drar nordover igjen. Kanskje ikke samme veien, men i hvert fall - retur.

For er det en ting jeg har lært av livet overskrevs på en lærtrukket sadel, så er det dette: Hvem det nå er som har postulert at veien er målet, har rett. Det gjelder for motorsykler og det gjelder for motorbåter. Jeg skal jo heller ingen steder. Jeg har ingenting jeg skal bevise og ingen jeg skal overbevise. Jeg har ikke noe annet ærend enn å dra på tur.

Nettopp det: Det er en lysttur, og jeg kommer til å ta akkurat den tiden som passer meg. På mange måter har denne utsettelsen vært til gagn. For nå er jeg blitt kvitt utålmodigheten etter å kommer av gårde og som kanskje kunne ha ført til alt for lange økter og alt for lite hygge.

5. Når skal den pokkers vinteren egentlig slippe taket?

I dag skriver vi 3. april, og naturen fortsetter med sine endeløse forsyninger av nattefrost og noen stakkarslige varmegrader på dagtid. Altså var det ingen mulighet  til å få Kalliste på land før påske som var planen, det vil si ønsket, og heller ikke nå ser det ut til at det kommer til å skje med det første.

Hvorfor, spør den uinnvidde seg, skal båten på land? Og hva har lufttemperaturen med saken å gjøre? Det er kort og godt sånn at skroget under vannlinjen er utsatt for en hvileløs invasjon av tallrike marine småkryp. De må bort, og så må skroget behandles med bunnstoff som, i hvert fall for en tid, avviser ny begroing. Men for at dette stoffet skal få sitte og tørke, må vi opp i en 10-12 plussgrader og ingen nattefrost. Derfor.

Skipperen prøver etter fattig evne å beordre seg selv til ikke å ergre seg over den sene våren som følgelig også innebærer senere avreise enn først stipulert. Det har han til en viss grad lyktes med, men stirrer likevel strengt på de frosne vannpyttene som vil smelte i løpet av dagen for igjen å bli tilfrosset påfølgende natt.

Nei, venting er ikke hans sterkeste side. Hos Yr er det så langt ingen trøst. Takk som byr!