Sider

mandag 11. mars 2013

4. Forberedelser  - hva kan gå galt?


Nå nærmer det seg avreise. Det gjør bare det i en viss forstand: Fornemmelsen av at det nærmer seg avreise. Og det verste med det, er at alt som må gjøres på forhånd ennå ikke er gjort. Båten er en ting. De praktiske konsekvensene av beslutningen om å dra, en helt annen. Størst blant dem er at jeg har sagt opp leieforholdet i Maristien. Mitt hjem i nesten seks og et halvt år og det fineste stedet jeg har bodd på så lenge jeg kan huske.

Utsikt fra altanen

Og dette lar du bare gå fra deg. Det er hva jeg har fått høre. Men ta du deg en tur og vær borte i 4-5-6 måneder og kjenn hvor deilig det er å få tappet kontoen for tusenvis på tusenvis av kroner hver måned til ingen fornøyelse. Seil en kvartmil i min båt.

Etter mye grubling har jeg kommet frem til at møblene skal selges, mens bøker og kjørler inntil videre kan få bo i et uthus hos kjæresten min. Men det skal fortsatt pakkes, en kjøper skal trylles frem, helst en som gir meg kontant betaling og kjører det bort for egen maskin.

Jeg har begynt. Men jeg innser at det tar tid, er strevsomt, kjedelig og har ingenting med det vidunderlige, frihetlige båtlivet å gjøre. Som jeg aldri vil kunne nyte hvis ikke jeg tar meg sammen. Så det gjør jeg. Lydig. Grrrr.

Kalliste ligger der nede ved Kavringen, brygge B, plass 36 og blir stelt etter fattig evne. I det siste har jeg skiftet drivstoffilter, montert en ny elektrisk vindusviskermotor på babord side og skrudd sammen en forferdelig stygg ramme som iPad'en skal monteres på. Hvorfor? Hvorfor den er så stygg? Fordi jeg ikke kan bedre. Hvorfor den er blitt til? Fordi den (altså iPad'en) skal være dels første- dels andrevalg som kartplotter og ruteviser og derfor må få sin rettmessige plass der skipperen kan se den.

I det siste har det gått opp for meg at hele den svenske "vest"-kysten (enda mer sør, men det har jeg sagt før) var et ran som følge av Carl Gustaf-krigen som endte i 1658. Da ble Norge frarøvet Båhuslen, mens danskene måtte gi avkall på Halland og Skåne. Hadde danskene ventet et par uker med å undertegne fredsavtalen, ville de ha fått hjelp av en stor hollandsk hær som var på vei for å støtte sine allierte i krigen. Men uten telefon, telex, telefax, telegram og telehiv visste ikke danskekongen om noe av dette, og avskrev glatt en tredjedel av riket.
Sveriges "vest"-kyst

Nåja. Bortsett fra det skammelige med Båhuslen får vi heller i vårt storsinn gratulere svenskene med "vest"kysten. Det hadde vært verre om de hadde fått det som de ville i samme slengen og delt Norge i to ved å ta Trøndelag, Møre og Romsdal. Det ga de seg på. Men enhver som har reist gjennom Jemtland og Herjedalen (som gikk med i samme rennet, populært fortsatt kalt Øst-Trøndelag) kan rolig forsikre dem: Bare behold det! Det består av grantrær!

Men det var dette med forberedelser. Rett før påske skal jeg få Kalliste på land. Hun skal spyles og renses, poleres og innsettes med bunnstoff og eventuelle rifter i gelcoaten skal tettes igjen. Det er ikke småtterier, særlig for en nybegynner som meg. Derfor har jeg i sinne å korrumpere to bekjente ved hjelp av god mat og tønnevis med vin for å få hjelp. De er begge fullbefarne med både seil og motor, hjelpsomme og greie. Så korrupsjonen bør gå lett.

Så skal jeg, når påsken er over, ta mitt internasjonale båtførersertifikat. Det er en langt mer krevende øvelse enn båtførerprøven som lakonisk fastslår at innehaveren har teoretisk (merk den) kunnskap om livet til sjøs. Dette her er sjølivet sjøl: Sette ut kurs, bestemme tid, distanse og fart, mann over bord, ankre opp, førstehjelp, drivanker, motorhavari, nødoppkall og kanskje også, om stemningen tar oss, finne nærmeste vei til ankerdrammen.

Og da kan vi omsider tenke på å komme oss av gårde.